Gjennom Tines øyne.
"Her!" Nora kastet mascaraen til meg. Vi drev og styrte og fikset på badet. Begge var nydusjet, og vi hadde fortsatt god tid. Det var ganske digg, null stress liksom.
"Hvordan farge?" Hun holdt en øyenskygge i hver hånd. Noe litt mørke med sølv i og noe med grått.
"De er jo prikk lik." Ansiktet hennes falt og hun glodde på meg,
"De er ikke lik!"
"Ta den til høyre."
"Nei, jeg tar den til venstre." Jeg snøftet, glad jeg kunne være til hjelp. Siden Nora var bedre på sminke enn meg, hjalp hun meg med min. Hun snakket med seg selv mens hun holdt på, noe med at siden kjolen var hvit måtte ikke sminken være før mørk, osv osv.
Da jeg så meg i speilet gispet jeg.
"Herregud Nora, du er jo en magiker!" Sa jeg helt sjokkert. Sminken var helt perfekt. Det var litt glitter på øyenlokkene, det matchet kjolen perfekt. Mascaraen var lagt på og gjorde øynene mine litt større. Og håret, herregud. Hun hadde krøllet det slik at det lå i myke bølger, så hadde hun tatt noen hårlokker fra hver side og dratt bak og festet det bak løst.
Hun holdt ut kjolen til meg og jeg hoppet inn i den. Da jeg fikk den på meg og var klar, gikk jeg midt på gulvet og spurte,
"Alt bra?" Jeg snurret en gang. Nora måpte.
"Oliver kommer til å ta deg i bilen Tine." Jeg måtte le. Vanligvis ville jeg sagt noe sånn som "Nei herregud, hvorfor skulle han det?" Eller kanskje begynt å rødme, men nå som det var klart at vi holdt på så ble jeg litt fnisete av det.
"Du ser jævlig bra ut." Så kastet hun seg rundt meg i en stor klem.
"Jeg er så glad for ting endelig ordner seg for dere. Ahj, jeg har faktisk ikke ord." Hun ble blank på øynene og jeg klemte henne igjen,
"Ikke begynn å gråt, da begynner jeg også."
"Dette er hvordan vi blir å holde på når vi gifter oss." Snufset hun og jeg lo, det var så sant.
"Kle på deg jente, det er ikke lenge til Adrian kommer!" Jeg klasket henne på rumpen da hun suste mot rommet mitt. Jeg tittet nedover kjolen, denne kvelden kom til å bli så bra. Og jeg gledet meg uendelig til å være med Oliver, det var ikke til å legge skjul på.
Da vi hadde snufset ferdig over hvordan Nora så ut gikk vi ned i stuen. Oliver skulle komme litt over 21, han måtte legge Andreas før barnevakten kom.
Så ringte det på døren, Nora lyste opp og jeg skyndte meg bort til døren.
"Ser bra ut Tine." Han ga meg en klem, før han gikk over til Nora.
"Vi ses snart okei, spar meg en dans!" Ropte Nora entusiastisk mens de var på vei ut døren. Jeg nikket og gliste. Shit jeg gledet meg. Det plinget i mobilen min, men jeg visste ikke heeelt hvor den var. Kom ikke plinget fra stuen? Hmm.
Så etter 10 minutter med leting fant jeg ned mellom putene. Jeg satt meg forsiktig ned slik at ikke kjolen ble krøllete. Det var en melding fra pappa om at jeg måtte kose meg og styre unna alkoholen. Jeg snøftet, jeg trodde ikke at alkoholen ville være noe problem.. Jeg ville være helt til stedet i kveld.
Jeg lente hodet bakover, igjen forsiktig slik at sveisen ikke ble ødelagt. Sakte men sikkert dukket et smil opp, Nora hadde rett, endelig begynte ting å ordne seg. Nå gjenstod det bare å fortelle pappa at jeg møtte mamma.. MEN, det tenker vi ikke på nå, glade tanker.
Jeg så på klokken, den var 21.15. Det var omtrent nå Oliver skulle komme. Jeg kjente at jeg var helt i hundre, klarte absolutt ikke å sitte i ro. Jeg reiste meg og gikk litt rundt og ventet egentlig bare på at det skulle ringe på.
På bordet lå en pappeske, 10cm høy, 30cm på tvers og langs. Jeg måtte smile litt, gledet meg til å se reaksjonen hans da jeg ga den til han. Klokken passerte 21.30. Andreas var sikkert vanskelig å legge, han hadde fortalt før at han pleide å slite med å sovne.
Derfor ventet jeg tålmodig.
Men klokken 22 begynte jeg å lurer, jeg fant frem mobilen igjen og sendte en melding.
"Langt unna?;) "
-Svampebob.
Jeg tok en siste titt i speilet, jeg ville at alt skulle være perfekt. Jeg fikk ikke noe svar, og da klokken passerte 22.30 ringte jeg. Ingen svar. En klump formet seg i magen og jeg ble urolig. Hadde noe skjedd? Man hører så mye om ulykker og uhell, jeg svelget tungt. Han var vel i orden?
For å være sikker ringte jeg på nytt igjen og la igjen en beskjed, "Hei, er alt i orden med deg?" Klokken 23 var jeg virkelig bekymret, men så slo en annen tanke meg. Hva om han hadde glemt det?
Det vrengte seg i magen min og jeg ble kjempe uvel. Han ville vel ikke glemt det? Vi hadde snakket om ballet i så lang tid, senest i går.. Nora hadde sendt et par meldinger om hvor i huleste heite jeg var, jeg svarte bare at Oliver var litt forsinket, men at jeg var snart på vei.
Men Oliver var ikke på vei og det innså jeg da klokken var blitt 00.15. Jeg sank sammen i trappen, satt på nest nederste trappetrinn og beina på gulvet. Så kjente jeg at tårene presset på, og presset, og presset. Jeg suste opp trappen mens tårene rant, heiv av meg kjolen. Jeg måtte lene meg på vasken for å ikke falle sammen.
Dette var ingen god idé. Hvorfor sa jeg at jeg likte han? Det var tidenes største tabbe. Jeg tok på meg chilleklærne, måtte tørke bort tårer flere ganger. Synet mitt var helt utydelig og hodet gjorde så utrolig vondt. En annen plass som gjorde vondt, var hjertet.
Da jeg så meg på speilet var øynene hovne, sminken var rent utover hele. Jeg satt håret opp i en topp og vasket ansiktet, pustet er par ganger for å roe med ned. Så ringte det på døren. Jeg skrudde på mobilen, klokken var snart 1. Herregud så dum jeg var som gikk med på dette.
Da jeg åpnet døren, møtte synet av Oliver meg. Han hadde på seg dress, den var blitt skitten og hang litt på halv tolv. Håret var bustete og han hadde olje i fjeset. Før han fikk sagt et ord spurte jeg,
"Bilen til Line?" Men han svarte ikke, han fokuserte på øynene mine. Jeg merket at en tåre rant nedover kinnet og jeg skyndte meg å tørke den bort, i håp om at han ikke skulle se den. Men jeg tok feil, han hadde sett det.
"Tine.." Startet han. Jeg ristet på hodet. Så gikk jeg inn i stuen, hentet pappesken og dyttet den i hendene hans. Så lukket jeg døren.
-----------------------
Ai ai ai...
Noen som klarer å gjette hvem sitt synspunkt som kommer neste gang? Toppris til de som gjetter riktig ;)<3