The new kid [one direction fanfic]

Del 10 - Tourguide

«Ok, så det jeg tenkte var at» han stopper.

«Quinn» jeg ser opp og treffer øynene til Harry.

«Ja» han ser lettet ut.

«Det der en den første gangen jeg har nådd kontakt på flere dager» sier han.

«Unnskyld. Jeg har bare litt mye å tenke på» svarer jeg. Han nikker.

«Vi tar kunstprosjektet en annen gang» sier han. Jeg rister på hodet.

«Nei, det går fint. Bare fortsett» sier jeg benektende.

«Jeg mener det. Du trenger ikke mer å tenke på akkurat nå» sier han. Jeg puster lettet ut.

«Takk» svarer jeg.

«Vi kan gjøre noe annet. Noe som vil få deg til å komme på andre tanker» sier han. Jeg nikker.

«Ja»

«Hvis du vil, kan vi gå tilbake til gaten etter skolen»

«Nei» sier jeg. Han ser overrasket ut.

«Hvis vi går dit kommer jeg bare til å tenke mer på det» sier jeg.

«Da gjør vi noe annet. Hva med» han stopper for å tenke.

«Jeg kommer ikke på noen ting. Denne byen er det kjedeligste stedet som finnes» jeg ler. Han ser fornøyd ut.

«Endelig» sier han. Jeg rynker brynene.

«Hva?»

«Du lo» sier han. Jeg nikker sakte.

«Ja»

«Du har ikke ledd på lenge. Jeg har savnet det» og så smiler jeg, noe som får han til å smile enda bredere.

«Hvem er du? Du er som en ny person» sier han. Jeg ler og dytter til han. Han ler enda mer.

«Quinn» faen. Jeg ignorer stemmen, presser den tilbake i hodet mitt.

«Quinn» denne gangen er den ende høyere. Jeg snur meg. Synet av han gjør meg paff. Nok en gang er jeg fryst.

«Zayn» mumler jeg. Han står med armene i kryss foran meg. Smilet hans er like eplekjekt som jeg hadde husket det. På seg har han en militærgrønn genser som klemmer overkroppen hans på alle de rette stedene, det vet han selv også. Jeg møter blikket hans i et millisekund, men er rask med å snu meg vekk igjen. Harry legger merke til situasjonen og forter seg med å rekke han hånden.

«Harry» sier han. Zayn tar den ikke.

«Zayn» svarer han med det samme smilet om munnen.

«Jeg tror du er tourguiden min» sier han. Jeg rister på hodet.

«Jeg tror du har funnet feil person» sier jeg. Han trekker opp et ark fra lommen sin før han peker på navnet som står der.

«Quinn Lewis Walker. Det er deg, er det ikke?» jeg svelger tungt før jeg nikker.

«Jo, men jeg er opptatt» sier jeg. Han løfter det ene brynet.

«Det er friminutt» sier han. Jeg reiser meg opp.

«Jeg ringer deg» sier jeg til Harry før jeg blir med Zayn nedover gangen.

«Her har du alle de naturfagsrelaterte rommene, den veien er kantina, kunst, drama, musikk, helse» sier jeg raskt mens jeg peker i alle mulige retninger.

«Fornøyd?» sier jeg før jeg snur meg for å gå. Hånden hans legger seg rundt armen min.

«Kan vi snakke? Vær så snill?» jeg rister på hodet.

«Vi har ikke noe å snakke om» sier jeg. Jeg prøver å gå igjen, men hånden hans holder fortsatt tak i meg.

«Jeg kommer ikke til å klare å se deg hver dag om vi ikke får snakket om det» jeg sukker før jeg drar han med meg inn i en mindre folksom gang.

«Ok, snakk» sier jeg i det vi stopper. Han trekker pusten dypt før han snakker.

«Det var ikke meningen at ting skulle bli som de ble» sier han. Jeg står helt stille mens jeg venter på at han skal fortsette.

«Jeg bare tenkte ikke»

«Du tenkte ikke så du bra dro herfra. Hva er det som gjør at du tror at du har retten til å bare komme tilbake hit uten videre?» sier jeg.

«Jeg kom hit for å fikse opp i alle feil jeg ikke mente å gjøre fordi jeg ikke klarer å bare legge det bak meg lenger» sier han. Jeg rister på hodet.

«Det er ingen som vil ha deg her» sier jeg. Det kommer ut hardere enn det skulle og jeg innser hvor slemme tingene som kommer ut av munnen min er, men jeg klarer ikke å stoppe de.

«Jeg skjønner at du hater meg, men»

«Dette er grunnen til at jeg hater deg. Du klarer alltid å lure meg tilbake til deg på en eller annen syk måte. Bare gjør alle her en tjeneste å dra tilbake igjen» sier jeg. Han tar tak i hånden min.

«Jeg er her for å vise deg at jeg ikke lenger er den personen jeg var da. Please, gi meg en sjanse til å vise det» trygler han.

«Så vis det» sier jeg.

«Møt meg i kveld og jeg skal vise deg» jeg rister på hodet.

«Nei. Jeg stoler ikke på meg selv når jeg er med deg» sier jeg. Han nikker.

«Jeg skjønner» sier han. Han snur seg for å gå, men ombestemmer seg og snur seg tilbake igjen.

«Hvem er han?» spør han. Jeg ser rart på han.

«Hvem?»

«Han. Harry» sier han. Jeg himler med øynene.

«Ingen. En venn» sier jeg. Han nikker kort.

«Vi har fikset ting mellom oss flere ganger. Jeg vet vi kan gjøre det igjen» sier han. Harry subber inn i gangen bak oss.

«Vennen din venter på deg» mumler han før han slentrer ut av gangen. Det er ikke før da jeg legger merke til at kinnene mine er våte. Jeg gråter. Harry omfavner meg med det samme. Jeg klemmer han så hardt jeg kan inntil meg.