Kjærlighetshistorier

Skjellet

Jeg løper. Jeg løper på stranden. Sandkornene slår meg i ansiktet, og jeg kan lukte det salte vannet som slår inn mot land. Den varme sanden gjør det vanskeligere for meg å løpe, men jeg kan ikke stoppe. For rett foran meg, står han og prøver å beskytte maten vår fra kråkene.
Jeg ler. Da ser han opp, og smiler. Jeg elsker det smilet. Det føles ut som om jeg blir varmet opp innvendig hver gang jeg ser det smilet. «Hei», sier han. Den eneste grunnen til at jeg klarer å skjønne hva han sier, er fordi jeg leser på leppene hans. Kråkene lager altfor mye lyd og jeg er for langt unna til å høre den fantastiske stemmen.
Han kommer nærmere, og jeg orker snart ikke å løpe mer. Jeg kjenner at smilet mitt fortsatt er klistret på ansiktet mitt, fordi munnvikene i ansiktet mitt begynner å gjøre litt vondt. Slik er det ikke på hans ansikt. Hva skjer? Han går mot meg i rasende fart og snakker så fort at jeg ikke klarer å lese hva han sier. Han peker på bakken, men da er det allerede for sent.
Kroppen min treffer sanden lydløst, men hardt. Sand er overalt. I munnen min, i håret mitt og mest sannsynlig i såret på foten min. Jeg tråkket på et sylskarpt skjell.
«Går det bra? Du må se hvor du går! Jeg prøvde å fortelle deg at det skjellet var der.» Skikkelsen hans er allerede ved siden av meg, og jeg snur hodet mitt for å se på han. «Du var litt for sen», sier jeg. Han himler med øynene. Vi vet begge at det var jeg som ikke hørte han, men jeg liker måten han later som han blir irritert på. Jeg liker alt ved han, og jeg kan ikke nekte for det.
«Kom hit», sier jeg og drar han over meg. Jeg kysser han. En gang. To ganger. Tre ganger. Men noe mangler. «Hvor er maten vår?» spør jeg. Han klør seg litt i det kastanjebrunet håret sitt og ler litt for seg selv. «Jeg så at du falt, så jeg hev det til kråkene. De ville nok ha det mer enn oss uansett.» Begge ler, og de grønne øynene hans stirrer rett gjennom meg. Jeg føler meg som den mest heldige personen på jorden akkurat nå. Når fortjente jeg å være så heldig?