Det har gått tre år siden jeg og Lukas stakk av fra dagliglivet og begynte på vårt nye. - Nemlig i skjul. Både jeg og Lukas måtte farge håret og kjøpe nye klær. Solbriller var noe vi brukte ofte når vi gikk rundt i byen for å skjule øynene.
Så mitt nye meg var en 19 år gammel jente med mørkebrunt albuelangt hår. Ola-bukser og singlett med ola-jakke over og skoene var noen nye røde converse som jeg hatet. Lukas hadde farget håret i en litt lysere brunfarge siden begge var enige om at han ikke kom til å kle blondt eller mørkt hår. For å forandre han klippet jeg han kortere med unntak av luggen hans som la seg halvveis over øynene. Den nye stilen kledde han faktisk og gav han et preg som fortalte ikke-tenk-på-å-kødde-med-meg. Men samtidig var han den snille gutten jeg kjente, for skjøv du luggen hans litt til siden røpet de et par klare, grønne øyne som viste at han fortsatt var seg selv. Klesstilen hans var den samme, selv om de var nykjøpt. Alt dette hadde Levi betalt for. Foreldrene mine? De prøver fortsatt å finne Johanna Mellander. Men verken Evelyn Delfort eller Jonas Delfort har sett den forsvunne jenta. Maten må vi skaffe selv siden Levi for det meste jobber, er ute og drikker eller sover, men det går egentlig ganske greit. Jeg har blitt bedre på å stjele, og den mugne skyldfølelsen har blitt svakere og svakere for hver gang. Burde jeg være glad for det eller ikke? Jeg vet ikke. Amanda har jeg ikke så mye kontakt med lenger. Hun er sur og lei seg og jeg aner ikke hva som foregår der oppe ved skolen uansett. Her nede i byen er det røft. Politiet skriver om Johanna Mellander hele tiden og hvor mye de prøver å finne henne. En gang holdt jeg virkelig på å bli tatt. Jeg skulle gå å kjøpe noe å spise siden jeg ikke helt hadde blitt vandt med å stjele. Pengene var ukepenger jeg hadde fått av mamma som snart var brukt opp. Jeg hadde bare femti kroner igjen.
Håret mitt var blondt og hang rett ned over skuldrene mine og jeg hadde på meg en av Lukas sine bukser, en rød t-skjorte pluss den svarte regnjakken min. (huset til Levi var som et hjem nr. 2 for Lukas så han hadde eget rom og rene klær som jeg kunne låne) på t-skjorten sto det: "like a boss". Jeg hadde ikke så mye annet og ha på meg, men man kan jo ikke kjøpe klær for femti kroner uansett så jeg gikk mot matbutikken i håp om å finne noe godt å spise. Det var solskinn den dagen og byens mennesker virvlet overalt med poser i hendene, mens de stadig kikket på klokka. En liten unge maste om å få en helt ny tv og en annen skrek for å ha fått kakao på genseren.
ICA- butikken jeg kom inn i, var liten og trang og jeg måtte kveile meg fram mellom kjærestepar i vill klining og gamle damer og menn. Lukas hadde advart meg om å gå ut til nyheten om den forsvunnede jenta hadde roet seg, men jeg var lei av å være innesperret. Jeg skulle ha hørt på Lukas.
"Det blir tjuefem kroner, det." Sa mannen bak kassa. Han var en ordentlig matbutikk-fyr med bart og rufsete kort hår. De blå øynene møtte mine og forandret seg fra trette til forvirrede. Jeg rakte ham femtilappen. "Vær så god." Sa jeg og smilte. Han tok den og smilte kort mens han la den der den skulle være. Jeg tok baguetten min og vekslepengene og ignorerte det forvirrede blikket hans. Jeg hadde en dårlig følelse i magen og den ble enda mer forsterket da jeg løp ut og så meg selv henge på veggen. Wanted, dead or alive. Kødda, det sto noe sånt som:
Savnet. Har dere sett denne jenta? Hun forsvant for ca. en måned siden med olabukser og gul ullgenser. Pluss en regnjakke over i fargen svart. Hun har lyst mellomlangt hår og blå øyne. Ring oss på tlf: (pappas tlf) (mammas tlf) eller kontakt politiet hvis du har sett henne. Større informasjon kan du finne på www. savnedebarn.org.
Bla, bla, bla. Jeg fikk småpanikk og rev den med meg i farta. Bildet av meg var det samme som i passet mitt. Gruelig stygt. Jeg småløp bortover gata da jeg hørte en stemme bak meg. "Hei! Jente! Kom tilbake! HEI!" Det var kassemannen. Jeg løp fortere og rundet noen hjørner, bare for å riste ham av meg hvis han fulgte etter meg. Så hørte jeg sirener. Først svakt, så sterkere og sterkere og snart var de i gata som gikk parallellt med den jeg var på. En blokk skilte meg og politibilen. Jeg hørte flere sirener og det fryktet meg at de skulle omringe meg så jeg la på sprang i retningen fra dem. I hånden min ble baguetten til mos.
Det var ikke så utrolig langt til Levi sin leilighet, men jeg ville ikke føre dem til Lukas heller så jeg tok en helt annen vei og løp innover mot sentrum. Jeg kom ikke så langt for jeg oppdaget at en politibil hadde kjørt på andre siden og blokkert veien for meg. Men de visste jo ikke hvor jeg var så jeg løp inn en trang sidegate og gjemte meg bak en container. Her måtte jeg sikkert bli en stund. Sirenene stoppet og alt jeg kunne høre var helt normale bylyder. Ikke noe politi. -men jeg visste at de måtte være der. Bakgaten var smal(knapt nok plass til to privatbiler) og det var heldigvis ingen der. Det tok lang tid, jeg tror jeg ventet i en halvtime før det begynte å skje ting. Jeg hørte skritt og klirring i nøkler. Det minnet meg morsomt nok om lærerene på skolen jeg pleide å gå på. Lydene kom nærmere og jeg la merke til en mindre lyd. Klør mot asfalt. Faen, de hadde med seg hunder. Hva i helvete skulle jeg gjøre nå?
"Nå har vi gått rundt her i evigheter, skal vi tilkalle resten av teamet?"
"Nei, ikke helt ennå. Rufus har ferten av noe."
"Kjenner du igjen lukten fra skolesekken, Rufus?"
Skolesekken. - Den jeg glemte hos Jake. Fuck, nå kommer i hvertfall hundene til å finne meg!
Det kom et snøft fra hunden, flere snuselyder og klørne fortsatte og treffe asfalten. Skrittene til politimennene ble også tydligere. Jeg håpet at søppelet fra containeren skulle forvirre hunden eller at politimennene skulle avslutte letingen, men jeg håpet på for mye.
"Jeg synes du skal bli med oss."
Jeg åpnet øynene og så inn i et par vennlige øyne på en mann i ca. trettiårsalderen. Han satt på huk foran meg og hunden, Rufus, satt ved siden av, storfornøyd med fangsten. Den satte i et høyt ul og det var like før jeg freste på den for at den skulle holde kjeft. Jeg likte politimannen på et vis. Han prøvde bare å hjelpe meg, men jeg ville ikke. Jeg... Men hva med mamma... Og pappa..? Gud som jeg hadde savnet dem. Men jeg hadde bestemt meg. Og jeg kan være veldig sta med meg selv så det var derfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg slo til ham midt i fjeset og spratt opp og løp min vei. Den andre politimannen skrek og prøvde å få tak i meg, men han jeg hadde slått til satt fortsatt på huk da jeg løp. Han lot meg løpe. Jeg må fortelle deg at varmen han utstrålte får meg fortsatt til å smile ved tanken. Det er tider at jeg nesten angrer at jeg ikke ble med han.
Nå har ikke politiet sett noe til meg på nesten to år. Litt fordi jeg har forandret meg sånn. Lukas.. Æhm, jeg mener Jonas sin sak med smykkene har liksom blitt glemt. Nå er det de to savnede barna som er igjen. Og selv de har bleknet, men du vet. Mister man noe som et barn, så gir du vel aldri opp om å finne det.
----------------------------------------------
Første kapittel på bok 2. 😄😄😄 håper dere liker det(blir sykt glad for kommentarer, uansett om det er .kritisk eller positivt.)👍
YOU ARE READING
Street Life(oppfølger til Choices)
Romance(oppfølgeren til "the choice") Johanna og Lukas med begge nye navn må overleve i byen uten å bli tatt av politiet. Det er tøffere enn de kanskje forestilte seg og utfordringer møter dem. Blir alt som før igjen eller ender de opp som kriminelle hele...
