Min første ( Isac Elliot )

Part 28

"NEEEEI, NEEEEI, NEEEEEEI!!!" skrek jeg det høyeste jeg klarte.

Jeg åpnet øyene og jeg lå i en sykehus seng, igjen. Jeg begynte å bli rimelig lei av sykehus. Jeg så meg rundt, og så gikk døren opp. Pappa kom sakte inn og så litt sjokket ut, han hadde på seg shorts og T-skjorte, det må være litt kaldt da.

"Går det fint med deg?" spurte Pappa rolig. Det var noe annerledes ved han, han så ukjent ut. Men samtidig kjent ut.

"Ja, hvor lenge har jeg vært her?" spurte jeg.

"Bare i et par timer" sa pappa. Jeg åpnet gardinen for å se om det snødde, men jeg fikk nermest hjertestans når jeg så ut. Det var sol og sommer, og jeg var ikke i Espoo.

"PAPPA, hvor er jeg?" spurte jeg fort og i sjokk.

"Slapp av vennen, vi er i Stockholm, men vi skal tilbake til campingplassen når legene ser at blodtrykket ditt stiger" sa pappa. Tårene mine rann, som en flom. Jeg skjønte ikke.

"Hva er det som skjer med meg?" ropte jeg. Legene kom inn.

"Hva er det?" spurte Pappa.

"Jeg var nettopp i Finland også våkner jeg opp mitt i Stockholm mitt på sommeren" skrek jeg. Alle så rart på meg.

"Kjære vennen, du besvimte på konserten og vi har aldri vært i Finland" sa pappa.

Isac, hvor var Isac? Jeg måtte ha han nå. Hva skjer, jeg skalv og skalv, tårene rann og rann, dette kunne ikke være sant.

"HVOR ER ISAC?" skrek jeg.

"Isac Elliot?" spurte en av legene. Jeg nikket.

"Det var han som small døren i hodet ditt, han sitter rett utenfor og spør om det går greit med deg" sa legen.

"Kan han komme inn?" spurte jeg. Legen nikket, og alle var på tur, jeg hørte pappa hviskre "Hun er stor fan av Isac, skjønner du" sa han og smilte. Dette er ikke noe å tulle med.

Han kom inn og han så også annerledes ut, Isac, min Isac. Jeg hadde savnet han så mye, jeg skalv så mye at det gjorde vondt.

"Hvordan går det med deg?" spurte han og smilte.

"Jeg er så lei for det Isac, jeg mente det ikke" sa jeg og tårene rant. Jeg skulle aldri ha lukket øyene, Danu er en dust.

"Det var min skyld, jeg skulle ha sett at den var låst" sa Isac og smilte. Glem nå den der stygge døren, hvordan var Miami?

"Isac, kjenner du meg ikke igjen?" spurte jeg.

"Beklager, jeg har aldri sett deg " sa Isac.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

SLUTT.

Kanskje ikke den mest romantiske slutten, men spenning var det vell? Haha, jeg ville egentlig ikke ende historien her, men dette var planen helt fra starten og jeg føler historien er lang nok som den er, Desverrre. Kommer helt ærlig til å savne å skrive om Tekla, men jaja, alt har en ende sant?
(Ps, om noen ikke skjønte slutten så si i fra, så forklarer jeg✌️)

MEN jeg har en ny historie på vei og jeg sier bare GLED DERE, den blir enda bedre :-)

SÅ TUSEN TUSEN TUSEN MILLIARDER BILLIARDER SILLIARDER( haha what?) TAKK TIL ALLE OG EN HVER SOM HAR FULGT MED PÅ HISTORIEN MIN, DERE ER SÅ SJUKT BRA! <3 <3 <3 KLAPP FOR DERE, DERE ER JO FAKTISK GRUNNEN TIL AT JEG HAR FORTSETTET Å SKRIVE.

Så da håper jeg alle skal lese min neste historie: (Nettopp postet første del)

SOLSTRÅLE